Regjeringer og selskaper verden over blir saksøkt for ikke å gjøre nok for å løse klimakrisen. Når klimapolitikken ikke strekker til – kan jussen bli redningen? Dette tar vi opp i dagens debatt 14:00 på Vega Scene.

Ifølge FNs klimapanel IPCC må de globale utslippene være netto null rundt 2050 for å nå 1,5-gradersmålet, det vil si målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. I dag er det imidlertid få land som ligger an til å oppfylle forpliktelsene sine etter Paris-avtalen. Klimakrisen er med andre ord langt fra løst, og klokken tikker.

Stadig flere stater og bedrifter opplever klimasøksmål mot seg. Mark Taylor, seniorrådgiver i Fafo, mener det er flere grunner til det:

Klimasøksmålene skjer fordi folk ser at regjeringene verden rundt ikke gjør nok for å drive omstillingen. Sakene er lansert mot både stater og selskaper (særlig olje, gass og kull) fordi bærekraft innebærer en omstilling av våre systemer for produksjon og forbruk, og dette skjer ikke raskt nok.

Han får støtte av Christina Voigt, professor ved Institutt for offentlig rett og ekspert i internasjonal miljørett ved UiO. Hun påpeker imidlertid at det ikke er Parisavtalen i seg selv som er grunnlaget for søksmålene:

Så vidt jeg vet har intet land fått rettet et søksmål mot seg basert på sviktelsen av målene i PA. Det er mange søksmål, men de er basert på en lang rekke ulike rettslige grunnlag: fra grunnlovsbestemmelser, menneskerettighetsforpliktelser i nasjonale lover og regionale traktater, til aktsomhetsnormer m.m. Parisavtalen blir dratt inn som et tolkningselement for å gi mening til disse lovene i en klimakontekst.

Hun mener bildet er sammensatt når det gjelder hvorfor det gjøres for lite:

Jeg tror at hovedgrunnen ligger i paradigmet om økonomisk vekst. Når veksten er et mål i seg selv, er enhver begrensning et hinder som strebes mot. Mesteparten av de miljømessige konsekvensene av økonomiske tiltak er ikke «internalisert» i kostnadene. Med mindre man har en eller annen type regulering, er klimagassutslipp et fritt gode.

Dessuten trekker hun frem fraværet av «governmental interventions» i mange land: Det vil si utilstrekkelig klimalovgiving for ikke å ødelegge for industrier eller sektorer som fyller statskassen.

Denne situasjonen fører til at mye overlates til forbrukerne selv – og de individuelle valgene (gjennom sertifiseringsorninger; mer informasjon, kjøp av kvoter etc). Dette stiller enkeltpersoner overfor svært vanskelige valg og er ikke rettferdig. Effektiv regulering som stopper utslippene og potensial for utslipp på tvers av alle sektorer er absolutt nødvendig, men mangler mange steder, sier Voigt.
Mange setter sin litt til at klimasøksmålene kan bidra positivt. Men hva kan de egentlig oppnå, helt konkret? Taylor mener det kommer litt an på, men trekker frem både atferdsendring og bevisstgjøring:

Det er ulike mål med disse sakene, men alle handler på en eller annen måte om mål som endring i bedrifters atferd, bedre regulering, bevisstgjøring, og rettferdighet for ofrene eller for yngre generasjoner, sier Taylor.

Også Voigt tror de kan bidra på flere måter:

Visibilitet og oppmerksomhet, forbedring av politikken, ansvar og muligens kompensasjon; men også ett visst politisk press, og ikke minst mobilisering av samfunnet.

Hva som blir utfallet av klimasøksmålene vil tiden vise. Spørsmålet er kanskje bare om vi egentlig har tid til å vente?

EVENT

Arrangementet “Klimapolitikken feiler – kan jussen redde oss?” avholdes søndag 1.mars kl. 14.00 på Vega Scene – salongen. Der kan du blant annet høre både Mark Taylor og Christina Voigt i debatt om temaet. Fri inngang. Les mer her.