Truet kunst – eller kunst som trussel? 

HUMAN setter kunstnere og filmskaperes ytringsfrihet på agendaen ved blant annet to arrangementer: Filmskapere vurderer ytringsfrihet i 2020, fredag 16:30 på vega scene, og debatten The Hate Against Art: Ways of Seeing Revisited,  lørdag 15:30 på vega scene.

I anledning det nye tiåret har Fritt Ord initiert en oppfølging til forskningsprosjektet Status Ytringsfrihet, hvor et av side-prosjektene har fått tittelen “Kunstnere vurderer ytringsfrihet i 2020”.

Prosjektet ledes av Tore Slaatta og Hanne M. Okstad, og er en oppfølging til en rapport fra 2014. Undersøkelsen vil denne gangen omfatte fire kunstfelt; film- og dokumentarfeltet, scenekunst, visuell kunst og litteratur – hvorav de to første er nye områder som ikke ble inkludert i forrige undersøkelse. 

I følge Slaatta er det enkelte begivenheter som skiller seg ut når man ser tilbake på de siste årenes utvikling, og som aktualiserer spørsmålet om ytringsfrihet for kunstnere. I Norge er det spesielt håndtering av saken rundt teateroppsettingen Ways of Seeing, som peker mot en bekymringsfull utvikling der rettsapparat, politikere og media viste svært dårlig dømmekraft når det kom til å støtte teatergruppens rett til å uttrykke seg og å gi en sannferdig gjengivelse av innholdet i stykket. Regissør, Pia Maria Roll, og kunstnere Sara Baban og Hanan Benammar i tillegg til Black Box teater, som var medvirkende produsent for oppsetningen, ble anklaget av politikere i media for krenkelse av privatliv og ulovlig bruk av privat eiendom, og senere anmeldt til politiet. I den etterfølgende mediestormen ble skuespillere og teateret kontinuerlig koblet opp mot den forsøkte påtenning av bil og hærverk mot hjemmet til daværende justisminister, Tor Mikkel Wara, og hans samboer, som hadde fremmet den nevnte anmeldelsen til politiet. I tillegg til ganske skandaløse reaksjoner fra politikere helt opp til statsministeren, ble gruppen utsatt for hets og trusler.

Hva sier det om tilstandene i Norge når politikere forsøker å trekke midler til et teater som produserer oppsetninger en er uenig i? Eller når rettsapparatet truer med hjemmebesøk og ransaking av private hjem til kunstnere og som har produsert innhold som mislikes? Hvilken rolle spilte media i søkelyset og insinueringen som ble rettet mot teateret og kunstnerne om deres mulige innblanding i en uoppklart sak uten bevis? 

I en tekst på bestilling fra Roll, Benammar, Baban og Black Box teater skriver Ragnhild Freng Dale:

“Måten media, politiet og nasjonale politiker har håndtert hendelsene rundt Ways of seeing viser at ytringsfrihet i Norge er under press fra antiliberale og antidemokratiske krefter” 

Sammenlignet med mange andre land, oppleves som regel ytringsfriheten som relativt godt ivaretatt innenfor Norges grenser. Men hendelsene rundt Ways of Seeing peker i en nedslående retning. Situasjonen i Norge kan sees i sammenheng med en annen gjest ved HUMAN, Einat Weizman, og hennes teaterproduksjon, Okkupasjonens fanger. Teaterstykket, som omhandler palestinske politiske fanger i Israel, ble møtt med stor protest i regissørens hjemland, Israel, og ble til slutt fjernet fra programmet til teaterfestivalen, Acre Fringe Theatre Festival. Kulturminister Miri Regev anklaget Weizman for å glorifisere terrorister og mordere i skuespillet, og støttet styringskomitteens avgjørelse om å fjerne oppsetningen fra programmet. 

“It was necessary to target me so as to purify the act of censorship (…) I’ve been personally targeted and I’m also feeling it personally. (…) The moment Regev expressed herself like that, the number of hate posts I’ve been getting was affected immediately.” kommenterte Weizman i et intervju med Haaretz, 17 juni 2017. 

Til tross for støtte fra flere innen teaterbransjen, ble både stykket og regissøren boikottet, og israelske teatre truet med tilbaketrekning av midler av Israels kulturdepartement dersom de samarbeidet med Weizman. Teaterstykket vil få sin urfremførelse under HUMAN, og Einat Weizman inviteres til samtale med Pia Maria Roll for å diskutere trusselen mot kunst, om den er økende, og hvorfor kunst oppleves som truende:

The Hate Against Art: Ways of Seeing Revisited – med Pia Maria Roll og Einat Weizman.

For å sette konkrete hendelser inn i et større perspektiv organiser HUMAN også et arrangement som forsøker å rette søkelyset helt spesifikt mot ytringsfrihet blant filmskapere. Under arrangementet “Filmskapere vurderer ytringsfrihet i 2020”, inviterer vi en rekke gjester til å se nærmere på saken. I panelet får vi bl.a. Tore Slaatta, Tonje Hessen Schei, regissør av iHuman, og Sara Johnsen, regissør av den nye serien, 22. juli, som har blitt vist på NRK.

Sara Johnsens 22. juli viser til faktorer som spiller inn i diskusjonen om ytringsfrihet gjennom den fiktive bloggen Breidablikk, som er en fremstilling av “de høyreekstreme holdningene i samfunnet vårt” som også proklamerer ytringsfrihet, og som ble en inspirasjon for Anders Behring Breivik. Serien aktualiserer også journalistenes rolle i dekningen av hendelsene under og etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya, og viser konflikten innad i redaksjonen hos Aftenposten rundt dekningen av feil og mangler i politiets håndtering av angrepene. Dette var historiene man ikke trengte, som offentligheten ikke ønsket å høre, men som journalisten i serien påpeker, var deres plikt å rapportere om. 

Mye tyder på at samfunnet har blitt mer polarisert, og at den offentlige debatten, både nasjonalt og internasjonalt, preges av skillelinjer som hindrer nyanserte diskusjoner. I et verdensperspektiv kan man se sammenhenger til alt-right bevegelsen, nyhetskilder som Breitbart og deres medvirkningen i presidentkampanjen til Donald Trump. Siden da har ‘fake news’ blitt et uttrykk for mistroen mot tradisjonell media og journalistikk, samtidig som nettsider med høyreekstreme holdninger, og en agenda om spre desinformasjon som utgir seg for bedrive journalistikk, har blitt flertallige og i stor grad oppfattes som troverdige. Samtidig har store bevegelser som metoo og klimakampen gitt håp om at det er mulig å bidra til forandring fra grasrota.

I prosjektet til Slaatta og Okstad tar man utgangspunkt i kunstnere som profesjonelle ytrere, med konkrete erfaringer om egen ytringssituasjon. Av dette kan det være både små og store hendelser som har en innvirkning på oppfattelsen av ytringsfrihet blant kunstnere.

“I verdensmålestokk er vi ganske sikkert priviligerte; Norge er å regne som en rettsstat, et demokrati og en velferdsstat med en aktiv kulturpolitikk. Selv om vi har våre tanker om at ytringsfriheten kan være innskrenket i situasjoner og enkelttilfeller, tror vi at ytringsfriheten står rimelig sterkt. Men nettopp derfor må vi også følge med. Ofte får heller ikke kunstneres ytringsvilkår samme oppmerksomhet og beskyttelse som når journalister, politikere og intellektuelle er i fokus. Med rapporten skaper vi større oppmerksomhet om kunstneres ytringsfrihet og bidrar til mer kunnskap om ytringsfrihetens betingelser i Norge,” skriver Slaatta i et intervju med HUMAN. 

Få et innblikk i ytringsfrihet innen film og scenekunst under HUMAN i panelet “Filmskapere vurderer ytringsfrihet i 2020”, fredag 16:30 på Vega Scene, og hvis du får muligheten – ta del i undersøkelsen til Fritt Ord, og bidra til å rette søkelyset mot saken om ytringsfrihet i kunst.