2020

Når klimapolitikken ikke strekker til – kan jussen bli redningen?

Regjeringer og selskaper verden over blir saksøkt for ikke å gjøre nok for å løse klimakrisen. Når klimapolitikken ikke strekker til – kan jussen bli redningen? Dette tar vi opp i dagens debatt 14:00 på Vega Scene.

Ifølge FNs klimapanel IPCC må de globale utslippene være netto null rundt 2050 for å nå 1,5-gradersmålet, det vil si målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. I dag er det imidlertid få land som ligger an til å oppfylle forpliktelsene sine etter Paris-avtalen. Klimakrisen er med andre ord langt fra løst, og klokken tikker.

Stadig flere stater og bedrifter opplever klimasøksmål mot seg. Mark Taylor, seniorrådgiver i Fafo, mener det er flere grunner til det:

Klimasøksmålene skjer fordi folk ser at regjeringene verden rundt ikke gjør nok for å drive omstillingen. Sakene er lansert mot både stater og selskaper (særlig olje, gass og kull) fordi bærekraft innebærer en omstilling av våre systemer for produksjon og forbruk, og dette skjer ikke raskt nok.

Han får støtte av Christina Voigt, professor ved Institutt for offentlig rett og ekspert i internasjonal miljørett ved UiO. Hun påpeker imidlertid at det ikke er Parisavtalen i seg selv som er grunnlaget for søksmålene:

Så vidt jeg vet har intet land fått rettet et søksmål mot seg basert på sviktelsen av målene i PA. Det er mange søksmål, men de er basert på en lang rekke ulike rettslige grunnlag: fra grunnlovsbestemmelser, menneskerettighetsforpliktelser i nasjonale lover og regionale traktater, til aktsomhetsnormer m.m. Parisavtalen blir dratt inn som et tolkningselement for å gi mening til disse lovene i en klimakontekst.

Hun mener bildet er sammensatt når det gjelder hvorfor det gjøres for lite:

Jeg tror at hovedgrunnen ligger i paradigmet om økonomisk vekst. Når veksten er et mål i seg selv, er enhver begrensning et hinder som strebes mot. Mesteparten av de miljømessige konsekvensene av økonomiske tiltak er ikke «internalisert» i kostnadene. Med mindre man har en eller annen type regulering, er klimagassutslipp et fritt gode.

Dessuten trekker hun frem fraværet av «governmental interventions» i mange land: Det vil si utilstrekkelig klimalovgiving for ikke å ødelegge for industrier eller sektorer som fyller statskassen.

Denne situasjonen fører til at mye overlates til forbrukerne selv – og de individuelle valgene (gjennom sertifiseringsorninger; mer informasjon, kjøp av kvoter etc). Dette stiller enkeltpersoner overfor svært vanskelige valg og er ikke rettferdig. Effektiv regulering som stopper utslippene og potensial for utslipp på tvers av alle sektorer er absolutt nødvendig, men mangler mange steder, sier Voigt.
Mange setter sin litt til at klimasøksmålene kan bidra positivt. Men hva kan de egentlig oppnå, helt konkret? Taylor mener det kommer litt an på, men trekker frem både atferdsendring og bevisstgjøring:

Det er ulike mål med disse sakene, men alle handler på en eller annen måte om mål som endring i bedrifters atferd, bedre regulering, bevisstgjøring, og rettferdighet for ofrene eller for yngre generasjoner, sier Taylor.

Også Voigt tror de kan bidra på flere måter:

Visibilitet og oppmerksomhet, forbedring av politikken, ansvar og muligens kompensasjon; men også ett visst politisk press, og ikke minst mobilisering av samfunnet.

Hva som blir utfallet av klimasøksmålene vil tiden vise. Spørsmålet er kanskje bare om vi egentlig har tid til å vente?

EVENT

Arrangementet “Klimapolitikken feiler – kan jussen redde oss?” avholdes søndag 1.mars kl. 14.00 på Vega Scene – salongen. Der kan du blant annet høre både Mark Taylor og Christina Voigt i debatt om temaet. Fri inngang. Les mer her.

Svar på vår publikumsundersøkelse og vinn festivalpass

Ingen festival kan eksistere uten sitt publikum, og vi lurer veldig på hva du synes om årets HUMAN-festival! Svar på årets publikumsundersøkelse og bli med i trekningen av festivalpass til HUMAN idff 2021!

Det har vært en overveldende uke med utrolig godt besøk og stort engasjement. Vi setter stor pris på publikummet vårt, fordi dere virkelig brenner for de temeaene som tas opp gjennom festivaluken! På hver eneste debatt, samtale og Q&A imponerer dere oss med hvor kunnskapsrike, oppdaterte og involverte dere er. Tusen takk for at dere gjør festivalen til det den er!

Vi vil gjerne høre nøyaktig hva dere synes om årets festival gjennom vår publikumsundersøkelse.

Vi trekker noen heldige vinnere av festivalpass til neste års HUMAN idff blant dere som svarer på undersøkelsen.

Publikumsundersøkelse 2020

Årets prisvinnere på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival!

Under kveldens prisutdeling på Vega Scene ble årets vinnere av HUMAN-prisen og HUMAN Rights Human Wrongs film award annonsert, og i tillegg ble Kulturdepartementets menneskerettspris for norsk kortfilm utdelt for første gang på HUMAN. Vi gratulerer alle filmskaperne!

Tonje Hessen Schei og team mottar HUMAN-prisen for iHuman, Foto: Johnny Vaet Nordskog

Det har vært sterke og gripende filmer å oppleve både i det norske og det internasjonale konkurranseprogrammet på årets festival. Personlig har jeg blant annet blitt inspirert til å «hopp-sa-sae» mer enn jeg har gjort før, blitt mer bevisst hvilke former for kunstig intelligens som påvirker min hverdag (og hvilke jeg bør passe meg for!), jeg har blitt ufattelig sint og frustrert over hvor umenneskelig palestinerne som bor i Hebron behandles av israelske unggutter i militærdrakt, og hvordan det å bli behandlet med verdighet er en delikatesse forbeholdt de få, enten vi befinner oss i filippinske bakgater, sør-afrikanske fengsler, i Andesfjellene eller på flyktningenes rute gjennom Europa.

Jeg tror og håper at festivalpublikummet har satt pris på årets sammensetning av temaer, historier og uttrykk, og ønsker å takke Amnesty Norge og Den norske Helsingforskomité for deres bidrag til festivalens internasjonale menneskerettighetspris, forhåndsjuryen for deres nøye gjennomgang av alle de innsendte norske bidragene, årets to hovedjuryer for deres intense arbeid gjennom festivaluken, og ikke minst til publikum som har flokket seg til kinosalene!

Vinnerfilmene vises i søndag kveld, i tillegg til at søndagen er spekket med gode filmer både på Cinemateket og Vega Scene. Benytt siste sjanse til å fordype deg i disse gripende historiene!

Silje Poulsen Viki

Programsjef

Det norske konkurranseprogrammet

I årets program har elleve nye norske dokumentarer konkurrert om HUMAN-prisen 2020 og 50.000 kr. Vinnerfilmen kvalifiserer også til Amanda-nominasjon for beste dokumentarfilm.

Juryen for det norske konkurranseprogrammet 2020 har bestått av Karsten Meinich, Tommy Gulliksen og Corinne van Egeraat

JURYENS UTTALELSE OM PROGRAMMET

Vi har hatt den store gleden av å se årets norske konkurranseprogram på HUMAN-festivalen, bestående av 11 vidt forskjellige, men like fascinerende filmer, som alle har åpnet vinduer inn til en større (eller mindre) verden, og påminnet oss om alt det som binder oss mennesker sammen, heller enn splitter oss. Likevel hviler det et alvor over årets filmer, der filmskaperne forsøker å forstå og undersøke også de mørkere sidene ved tilværelsen. Alt i alt vil vi berømme de mange modige filmskaperne i årets utvalg – flere av den unge, talentfulle stemmer vi gleder oss til å se mer fra fremover – og takker for muligheten til å dykke inn i og diskutere alle disse filmene.

Vinner: iHuman

Regi: Tonje Hessen Schei
Produksjon: UpNorth Film

Juryens begunnelse:

I et sterkt konkurranseprogram med mange gode filmer, var det likevel ett særlig singulært verk som for alle oss i juryen utmerket seg. Denne filmen evner å engasjere på et så dypt plan at man revurderer sitt perspektiv på verden etter å ha sett den. Med enorm dedikasjon og villighet til å forfølge og diskutere hver eneste tematiske tråd i en skremmende og kompleks dimensjon av vår verden, har filmskaperen tegnet opp både filosofiske og mellommenneskelige problemstillinger som vi alle kan forstå og identifisere oss med. I tillegg uttrykkes filmens innhold i ambisiøse visuelle ideer som gjør bildespråket vel så medrivende som filmens tematiske diskurs. Med høy vanskelighetsgrad i både de konvensjonelle, velkjente fortellergrepene som tas i bruk, samt i de distinkte, originale kunstneriske valgene som er tatt, lykkes filmskaperen med å skape et storslagent dokumentarverk der en av vår tids mest fascinerende (og skremmende) teknologiske utviklinger blir undersøkt og diskutert på en måte som gjør oss klokere om et så stort spørsmål som hvordan vi skal leve sammen som mennesker på denne jorden i fremtiden.

Årets hovedpris i det norsk konkurranseprogrammet ved HUMAN-festivalen 2020 går til filmen iHUMAN og regissør Tonje Hessen Schei.

Hederlig omtale: Kunstneren og tyven

Regi: Benjamin Ree

Produsent: Medieoperatørene

Juryens begrunnelse:

Juryen er glad for å kunne tildele en hederlig omtale til en film som virkelig begeistret oss alle tre. Det er en velsignelse å oppdage en så unik historie som denne. Det harde arbeidet og utholdenheten til regissøren kommer virkelig gjennom, og juryen er dypt imponert over hvordan historien blir fortalt og presentert. Noen av scenene gir oss hakeslipp, og plottvendingene gjør denne filmen til en fantastisk filmopplevelse.

Vår hederlig omtale går til Kunstneren og tyven og regissør Benjamin Ree.

Det internasjonale konkurranseprogrammet

Vinner av HUMAN Rights Human Wrongs Award 2020, Loretta van der Horst, takker via Skype for dokumentaren Behind the Blood. Foto: Johnny Vaet Nordskog

Ti internasjonale dokumentarfilmer med fokus på menneskerettigheter konkurrerer i år om HUMAN Rights Human Wrongs Film Award, og 30.000 kr gitt av Amnesty International Norge og Den Norske Helsingforskomitéen. Vi ønsker med denne prisen å løfte frem filmskaperes innsats for å gjøre menneskerettighetsproblematikk kjent for et større publikum.

Årets internasjonale jury har bestått av Nora Sveaass, Gediminas Andriukaitis og Mohamed Jabaly.

Juryens uttalelse om det internasjonale konkurranseprogrammet:

Juryen ønsker å takke festivalen for æren som er blitt vist oss ved å utnevne oss til denne svært utfordrende oppgaven – nemlig å velge en vinner for denne prisen, blant disse mange sterke og verdige filmene og de temaene som er løftet frem i disse. Det har vært en oppgave som ikke har vært spesielt enkel.

Og vi vil også benytte anledningen til å gratulere festivalen og dens arrangører og støttespillere for et fantastisk program og et veldig fint utvalg av menneskerettighetsdokumentarfilmer fra forskjellige deler av verden, som representerer et bredt spekter av svært presserende og aktuelle spørsmål. Programmet inkluderer filmer om svært sammensatte, brutale og spesifikke utfordringer verden står overfor i dag, alle å regne for relevante og aktuelle globale spørsmål. Vi ønsker også å rose festivalarrangørene for ikke bare å belyse disse spørsmålene og beskrive problemene og utfordringene, men at de engasjerer både filmskapere og publikum i viktige debatter i tilknytning til filmene. Og gjennom dette stimulerer de deltakerne til å ta diskusjonene også ut av kinoen og ut i verden for at arbeidet skal kunne videreføres der.

Og i en tid der menneskerettighetene er under press, at det stadig oftere blir risikofylt å forsvare menneskerettighetene og der diskusjonene om disse spørsmålene kan bli satt til side eller til og med undertrykt, da bidrar festivalen til denne kampen på en veldig viktig måte. Og disse kreftene og impulsene trengs – og alt sett under ett så har denne festivalen vært et viktig sted for læring og ny innsikt!

Spesielt ønsker vi å rose måten festivalen har fremstilt meget sterke og mangfoldige menneskerettighetsforkjempere og deres modige arbeid i kampen for menneskerettigheter og verdighet, og bekjempelse av menneskerettighetsbrudd og straffefrihet. Dette har gitt oss et innblikk i hverdagen til menneskerettighetsforkjempere i ulike sammenhenger – det er bonden som i Máxima, advokaten som i Advocate, urtedyrkeren som i The Fever, presten som i Behind the Blood, som journalist i Radio Silence og Prison for Profit, som miljøforkjemper og forsker i Sea of Shadows og til slutt som filmskaper og far i Midnight Traveler. Og for ikke å glemme alle de vi har sett i filmene – som hever sine bannere, plakater og stemmer for å offentlig kreve respekt for menneskerettighetene.

Det er mye fortvilelse, sorg og frykt i filmene – men det er også håp. Som med Carmen Arsteguis ord: “Optimisme er en moralsk forpliktelse, alternativet er å gi opp”.

Vinner: Behind the Blood

Regi: Loretta van der Horst

Juryens begrunnelse:

Vi vil gi hovedprisen til en flott film, som på dramatisk vis viser kompleksiteten i volden som mennesker lever med, i for mange deler av verden.
Filmen er svært godt og grundig laget, og tar oss med inn i en situasjon der linjene mellom ondt og godt er uskarpe. Den skildrer liv der vold er en del av det daglige sosiale livet, hvor også gjerningsmenn må sees på som ofre – og der behovet for rettferdighet og veier ut av volden haster, men i hovedsak er fraværende. Filmen snakker veldig direkte til seeren, vekker sterke følelser, og involverer oss i emnet på en svært direkte måte. Samtidig er det behov for å plante håp og opprettholde den menneskelige ånd. Filmskaperen greier å belyse denne pågående humanitære krisen på en modig og ettertrykkelig måte.

Filmprisen HUMAN Rights Human Wrongs Award går til Behind the Blood av Loretta van der Horst.

Hederlig omtale: Of Land and Bread

Regi: Ehab Tarabieh

Juryens begrunnelse:

Filmen som vi vil nevne spesielt har valgt en helt særegen form for opptak – den makter å gå inn på og dokumentere hverdagen til mennesker som lever under okkupasjon og alvorlig diskriminering. Den viser hva det betyr å hver dag å bli konfrontert med tungt bevæpnede soldater, og frykten det skaper. Den viser barnas øyne, den frykten de utviser og den fortvilelse foreldrene føler ved ikke å være i stand til å beskytte dem mot voldelige eksponeringer og trusler. Scenene ble filmet av mennesker som lever disse livene og er dyktig kombinert av filmskaper, noe som har resultert i en urovekkende og uforglemmelig opplevelse.

Vår spesielle omtale går til Of Land and Bread av Ehab Tarabieh og organisasjonen B´Tselem. Gratulerer med et flott, viktig og modig arbeid.

Kulturdepartementets menneskerettspris for norsk kortfilm 2020

Kulturdepartementets menneskerettspris for kortfilm har blitt delt ut annethvert år siden 2004, og målsetningen er å stimulere flere filmskapere til å sette menneskerettigheter på dagsorden. Prisen er på 50 000 kroner, som tilfaller vinnerfilmens regissør.

Juryen oppnevnes av Kulturdepartementet og bestod av Martha Otte, avtroppende festivalsjef, Tromsø internasjonale filmfestival, Izer Aliu, filmregissør og Cora Alexa Otte, forsker ved Senter for Holocaust og livssynsminoriteter.

Norsk Filminstitutt er sekretariat for prisen som ble delt ut av kultur- og likestillingsministerens politiske rådgiver, Emma Lind.

Truls Krane Meby tar i mot Kulturdepartementets menneskerettspris for norsk kortfilm for filmen Mobil. Foto: Sebastian Dahl

Vinner: Mobil

Kulturdepartementets menneskerettspris for kortfilm 2020 gikk til regissør Truls Krane Meby for kortfilmen MOBIL. Filmen aktualiserer hva det innebærer å være på flukt og mottakerlandenes menneskerettslige ansvar.

Mobil handler om Walid, en mindreårig flyktning fra Syria som nå bor i Lofoten. Familien hans befinner seg ved en grense i Ungarn uten penger til videre fremkomst. Walid forsøker å hjelpe dem over EU-grensen via telefon fra Norge. Publikum følger Walid rundt i postkort-vakre Lofoten mens han forsøker å finne løsninger for trygge ruter og måter å skaffe penger til menneskesmuglerne på. Walid spilles av Jawad Alkadhmani og filmen er produsert av Mer Film. Foto er av Benjamin Loeb.

Truls Krane Meby (1986) er en prisvinnende filmskaper fra Lofoten som tidligere har laget kortfilmene God Maskingeværlyd, Verdensvevede kropper og Alle er til stede.

Juryens begrunnelse:

«Mennesker på flukt til Europa har ført til en aktualisering av spørsmål rundt mottakerlandenes menneskerettslige ansvar. Å krysse hav og kontinenter har blitt et farefullt prosjekt og filmen aktualiserer spørsmålet om flyktningers menneskerettslige vern: Hva ligger i asylretten? Hvilket ansvar har nasjonalstater for å sikre flyktningers ferd på tvers av grenser? Bør asylretten internasjonaliseres?
Mobil er en godt fortalt og nydelig fotografert fiksjonsfilm. Juryen ønsker derfor å fremheve dens kunstneriske kvalitet. Billedbruken skaper en spesiell og til tider overraskende ramme for fortellingen – havet utenfor Svolvær blir analog til Middelhavet, Lofoten blir et postkort fra Beograd. Dette er en film som åpner for innlevelse med og refleksjon omkring det å være flyktning.”

Vinnerfilmen fikk sterk konkurranse fra The Dry Valley regissert av Julia Dahr og Julie Lunde Lillesæter og The Future of Iraq regissert av Thee Yezen Al-Abaide og Truls Muri.

Hele 29 bidrag var nominerte.

Vi gratulerer alle vinnerne, og har åpnet billettsalg for visning av vinnerfilmene i norsk og internasjonalt konkurranseprogram søndag 21:00.

De to nominerte og vinneren av kulturdepartementets menneskerettspris for norsk kortfilm vises umiddelbart etter prisudelingen 20:15 i Sal 3 på Vega.

Kjøp billett til visningen av de nominerte til kortfilmprisen

Vinner av norsk konkurranseprogram: iHUMAN

Søndag 1. mars 21:00 Vega scene – Sal 1

Billett til vinner norsk konkurranseprogram

Vinner av internasjonalt konkurranseprogram: Behind the Blood

Søndag 1. mars 21:00 Vega scene – Sal 2

Billett til vinner internasjonalt konkurranseprogram

Truet kunst – eller kunst som trussel?

HUMAN setter kunstnere og filmskaperes ytringsfrihet på agendaen ved blant annet to arrangementer: Filmskapere vurderer ytringsfrihet i 2020, fredag 16:30 på vega scene, og debatten The Hate Against Art: Ways of Seeing Revisited, lørdag 15:30 på vega scene.

I anledning det nye tiåret har Fritt Ord initiert en oppfølging til forskningsprosjektet Status Ytringsfrihet, hvor et av side-prosjektene har fått tittelen “Kunstnere vurderer ytringsfrihet i 2020”.

Prosjektet ledes av Tore Slaatta og Hanne M. Okstad, og er en oppfølging til en rapport fra 2014. Undersøkelsen vil denne gangen omfatte fire kunstfelt; film- og dokumentarfeltet, scenekunst, visuell kunst og litteratur – hvorav de to første er nye områder som ikke ble inkludert i forrige undersøkelse.

I følge Slaatta er det enkelte begivenheter som skiller seg ut når man ser tilbake på de siste årenes utvikling, og som aktualiserer spørsmålet om ytringsfrihet for kunstnere. I Norge er det spesielt håndtering av saken rundt teateroppsettingen Ways of Seeing, som peker mot en bekymringsfull utvikling der rettsapparat, politikere og media viste svært dårlig dømmekraft når det kom til å støtte teatergruppens rett til å uttrykke seg og å gi en sannferdig gjengivelse av innholdet i stykket. Regissør, Pia Maria Roll, og kunstnere Sara Baban og Hanan Benammar i tillegg til Black Box teater, som var medvirkende produsent for oppsetningen, ble anklaget av politikere i media for krenkelse av privatliv og ulovlig bruk av privat eiendom, og senere anmeldt til politiet. I den etterfølgende mediestormen ble skuespillere og teateret kontinuerlig koblet opp mot den forsøkte påtenning av bil og hærverk mot hjemmet til daværende justisminister, Tor Mikkel Wara, og hans samboer, som hadde fremmet den nevnte anmeldelsen til politiet. I tillegg til ganske skandaløse reaksjoner fra politikere helt opp til statsministeren, ble gruppen utsatt for hets og trusler.

Hva sier det om tilstandene i Norge når politikere forsøker å trekke midler til et teater som produserer oppsetninger en er uenig i? Eller når rettsapparatet truer med hjemmebesøk og ransaking av private hjem til kunstnere og som har produsert innhold som mislikes? Hvilken rolle spilte media i søkelyset og insinueringen som ble rettet mot teateret og kunstnerne om deres mulige innblanding i en uoppklart sak uten bevis?

I en tekst på bestilling fra Roll, Benammar, Baban og Black Box teater skriver Ragnhild Freng Dale:

“Måten media, politiet og nasjonale politiker har håndtert hendelsene rundt Ways of seeing viser at ytringsfrihet i Norge er under press fra antiliberale og antidemokratiske krefter”

Sammenlignet med mange andre land, oppleves som regel ytringsfriheten som relativt godt ivaretatt innenfor Norges grenser. Men hendelsene rundt Ways of Seeing peker i en nedslående retning. Situasjonen i Norge kan sees i sammenheng med en annen gjest ved HUMAN, Einat Weizman, og hennes teaterproduksjon, Okkupasjonens fanger. Teaterstykket, som omhandler palestinske politiske fanger i Israel, ble møtt med stor protest i regissørens hjemland, Israel, og ble til slutt fjernet fra programmet til teaterfestivalen, Acre Fringe Theatre Festival. Kulturminister Miri Regev anklaget Weizman for å glorifisere terrorister og mordere i skuespillet, og støttet styringskomitteens avgjørelse om å fjerne oppsetningen fra programmet.

“It was necessary to target me so as to purify the act of censorship (…) I’ve been personally targeted and I’m also feeling it personally. (…) The moment Regev expressed herself like that, the number of hate posts I’ve been getting was affected immediately.” kommenterte Weizman i et intervju med Haaretz, 17 juni 2017.

Til tross for støtte fra flere innen teaterbransjen, ble både stykket og regissøren boikottet, og israelske teatre truet med tilbaketrekning av midler av Israels kulturdepartement dersom de samarbeidet med Weizman. Teaterstykket vil få sin urfremførelse under HUMAN, og Einat Weizman inviteres til samtale med Pia Maria Roll for å diskutere trusselen mot kunst, om den er økende, og hvorfor kunst oppleves som truende:

The Hate Against Art: Ways of Seeing Revisited – med Pia Maria Roll og Einat Weizman.

For å sette konkrete hendelser inn i et større perspektiv organiser HUMAN også et arrangement som forsøker å rette søkelyset helt spesifikt mot ytringsfrihet blant filmskapere. Under arrangementet “Filmskapere vurderer ytringsfrihet i 2020”, inviterer vi en rekke gjester til å se nærmere på saken. I panelet får vi bl.a. Tore Slaatta, Tonje Hessen Schei, regissør av iHuman, og Sara Johnsen, regissør av den nye serien, 22. juli, som har blitt vist på NRK.

Sara Johnsens 22. juli viser til faktorer som spiller inn i diskusjonen om ytringsfrihet gjennom den fiktive bloggen Breidablikk, som er en fremstilling av “de høyreekstreme holdningene i samfunnet vårt” som også proklamerer ytringsfrihet, og som ble en inspirasjon for Anders Behring Breivik. Serien aktualiserer også journalistenes rolle i dekningen av hendelsene under og etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya, og viser konflikten innad i redaksjonen hos Aftenposten rundt dekningen av feil og mangler i politiets håndtering av angrepene. Dette var historiene man ikke trengte, som offentligheten ikke ønsket å høre, men som journalisten i serien påpeker, var deres plikt å rapportere om.

Mye tyder på at samfunnet har blitt mer polarisert, og at den offentlige debatten, både nasjonalt og internasjonalt, preges av skillelinjer som hindrer nyanserte diskusjoner. I et verdensperspektiv kan man se sammenhenger til alt-right bevegelsen, nyhetskilder som Breitbart og deres medvirkningen i presidentkampanjen til Donald Trump. Siden da har ‘fake news’ blitt et uttrykk for mistroen mot tradisjonell media og journalistikk, samtidig som nettsider med høyreekstreme holdninger, og en agenda om spre desinformasjon som utgir seg for bedrive journalistikk, har blitt flertallige og i stor grad oppfattes som troverdige. Samtidig har store bevegelser som metoo og klimakampen gitt håp om at det er mulig å bidra til forandring fra grasrota.

I prosjektet til Slaatta og Okstad tar man utgangspunkt i kunstnere som profesjonelle ytrere, med konkrete erfaringer om egen ytringssituasjon. Av dette kan det være både små og store hendelser som har en innvirkning på oppfattelsen av ytringsfrihet blant kunstnere.

“I verdensmålestokk er vi ganske sikkert priviligerte; Norge er å regne som en rettsstat, et demokrati og en velferdsstat med en aktiv kulturpolitikk. Selv om vi har våre tanker om at ytringsfriheten kan være innskrenket i situasjoner og enkelttilfeller, tror vi at ytringsfriheten står rimelig sterkt. Men nettopp derfor må vi også følge med. Ofte får heller ikke kunstneres ytringsvilkår samme oppmerksomhet og beskyttelse som når journalister, politikere og intellektuelle er i fokus. Med rapporten skaper vi større oppmerksomhet om kunstneres ytringsfrihet og bidrar til mer kunnskap om ytringsfrihetens betingelser i Norge,” skriver Slaatta i et intervju med HUMAN.

Få et innblikk i ytringsfrihet innen film og scenekunst under HUMAN i panelet “Filmskapere vurderer ytringsfrihet i 2020”, fredag 16:30 på Vega Scene, og hvis du får muligheten – ta del i undersøkelsen til Fritt Ord, og bidra til å rette søkelyset mot saken om ytringsfrihet i kunst.

Kunstneren og Tyven lørdag flyttet til større sal- ledige billetter!

Begge visninger av Kunstneren og Tyven ble utsolgt på et blunk, så nå har vi flyttet lørdagsvisningen til sal 1 på Vega- og sluppet hundre nye billetter! Allerede kjøpte billetter til forestillingen er naturligvis ennå gyldige.

Benytt muligheten til å se Sundance-vinneren Kunstneren og tyven på lørdag 15:00 på Vega Scene – Sal 1!

Kjøp billett her:

Kjøp billetter her

Å filme sin egen flukt- Et intervju med Hassan Fazili

Bitende kulde. Hovne ankler. Redselen. Angsten for å ikke komme frem. Håpet om at det var verdt det. I Midnight Traveler dokumenterer filmskaper Hassan Fazili sin egen og familiens flukt fra Afghanistan med egne mobilkameraer.

Av Kyrre Berland

Fra flyktningleirer til gitrede grensegjerder blir vi invitert på en intim reise sammen med en familie som ikke vet om de kommer frem til Europa i live.

Hassan Fazili, du har høstet mye anerkjennelse for Midnight Traveler. Hva fikk deg til å filme noe så sårt som deg selv og din egen familie på flukt?

– Etter å ha blitt truet på livet av Taliban for å ha laget dokumentarer om fred og arrangert kulturaktiviteter i Kabul hadde vi ikke annet valg enn å flykte til Tadsjikistan. Der fikk vi avslag på asyl. Verken UNCHR (FNs flyktningorganisasjon) eller noen ambassader kunne hjelpe oss, så med uten lovlige måter å flykte på måtte vi bruke smuglere for å komme til Europa, forteller Fazili.

-Likevel følte jeg at dette ikke bare var historien om min familie, men et sentralt øyeblikk i verdenshistorien. Millioner forlater nå hjemmene sine i søken etter trygghet.
Som filmskaper følte jeg derfor en plikt til å dokumentere dette – litt som en historiker, bare med mobilkamera. Samtidig innebar ferden ekstremt mye usikkerhet, og slett ingen garanti om en happy ending. Som en dødsdømt fanges siste ord på fengselsveggen før sin egen henrettelse, følte jeg at vi med kamera i hånd gikk i retning målet vårt – uten å vite om vi noen gang kom frem.

Hvordan opplevde kona di og barna at deres livs verste øyeblikk skulle filmes?

-Ulikt de fleste afghanere, var familien min svært vant til både film og kameraer. Å dokumentere ferden vår var en felles avgjørelse. Det å være regissør, far, ektemann og husets overhode på en og samme tid svært utfordrende. Jo vanskeligere familien min hadde det på ferden, jo vakrere ble bildene som lyste opp fra skjermen. Samtidig var det både grusomt og skamfullt å se familien min lide mens jeg skulle dokumentere det.

På det verste hatet jeg alt som hadde med film å gjøre, og ønsket å knuse mobilen min.

På hvilken måte tror du filmen din kan bidra til å øke forståelse for flyktningers situasjon?

–De fleste filmene som lages om migrasjon handler om hvordan vestlige filmskapere ser flyktninger fra deres side. Som både filmskaper og flyktning ønsket jeg å gi seeren et nytt perspektiv gjennom detaljer som ofte utelates på vei: hvordan vi som familie opplevde glede, sorg, følelser og håp, og på denne måten la seeren bli med oss på ferden.

Midnight Traveler vises på Vega Scene onsdag 26. februar kl. 17:00 (billetter i lenken). Visningen etterfølges av debatten «Afghanistan: From Bad to Worse», hvor regissøren selv deltar.
Filmen kan også sees søndag 1. mars kl. 14:30 på Vega Scene. Billetter til søndagen finner du her.