Et visjonært kulturliv i møte med reaksjonære populister
Konsum og opplevelse av film og kino har ulik betydning for oss gjennom livet. Som små barn elsker vi film og hvordan den inviterer oss inn i et annerledes og spennende univers, i tenårene er film med på å definere vår identitet, mens som unge voksne forstår vi film som kultur og begynner å analysere og tolke den utfra det blikket vi har på samfunn og politikk. For noen blir film senere et yrke, og med dette følger et ansvar for å beskytte kunsten og kulturen mot angrep fra populister som forsøker å redusere dens betydning i og for samfunnet vårt.
Av Silje Viki
Med årets Filmmakers/Changemakers-seminar tok vi et steg tilbake fra den markedsdrevne og funksjonelle diskursen som filmskapere i dag forholder seg til, for å undersøke dokumentarfilmens egenverdi som kunst- og kulturuttrykk. Målet med dagen var å gi en bredere kontekst for å forstå filmskaperes og andre kunstneres arbeid, verdi og ansvar i en tid hvor kulturpolitikken har tatt en mer kommersiell og utilitaristisk vending. Programmet for dagen finner du her.
Den røde tråden tok raskt en tydelig form. Høyreorienterte politikere verden over angriper kunst de ikke liker og som strider imot deres reaksjonære forståelse av samfunnsorganisering. Jemimah Steinfeld, assisterende redaktør for Index on Censorship Magazine, et prisvinnende magasin som kjemper for og forsvarer ytringsfrihet verden over, trakk frem eksempler fra Brasil, Ungarn, Polen og USA, for å belyse alvorlighetsgraden av at statsledere stopper kunst og kulturuttrykk de ikke liker, eller uttaler seg på en måte som president Trump etter årets Oscar-utdeling:
“How bad were the Academy Awards this year? The winner is a movie from South Korea, what the hell was that all about? We got enough problems with South Korea with trade and on top of it, they give them the best movie of the year.”
Enda mer alvorlig blir det når statsledere som Bolsonaro i Brasil, Orban i Ungarn og Morawiecki i Polen går direkte inn og kutter statsstøtte til filmer og teateroppsetninger på bakgrunn av deres håndtering av homofili, seksualitet, kvinnehelse og andre «vanskelige» temaer. Utsagnet fra seniormedlem av det tyske partiet AfD, Hans-Thomas Tillschneider, viser tydelig hvordan denne typen holdninger til kunst og kultur bidrar til polarisering og splittelse: “We must protect our freedom of art from totalitarian noe-leftist tyrants who dominate the cultural scene».
Bæsj, mensblod og sløseri
Generalsekretær i interesse- og kompetanseorganisasjonen Norsk kulturforum, Hege Knarvik Sande, påpekte at vi må være særlig bevisste på trenden vi ser her hjemme, og trakk frem Facebook-fenomenet Sløseriombudsmannen og Frps Stortingspolitiker Silje Hjemdals spørsmål til kulturminister Abid Raja om hvorvidt Kulturrådet formidler offentlig støtte på en forsvarlig måte når «en kunstner får 50 000 kroner fra Kulturrådet for å smøre menstruasjon på papir».
Så hvordan svarer man på denne typen kritikk av kulturen? For det første må man gjøre en innsats for å forstå hvorfor noen opplever at det å gi statsstøtte til utfordrende, ja, til og med ekle og frastøtende, kunstverk er provoserende, mener Sande. For det er ikke alle som er klar over, og som kulturministeren trekker frem i svaret sitt til Silje Hjemdal, at Kulturrådets årlige tildelinger ligger på mellom 4000 og 5000, og fortsetter:
«Selv om vi ikke alltid føler det sånn, og selv om vi ikke alltid liker det, bidrar nemlig kunsten sakte men sikkert til å øke toleransen for det vi tidligere opplevde som fremmed, som rart, som uforståelig. Kunsten hjelper oss å se oss selv og samfunnet rundt oss i et nytt lys. Hva vi lar oss sjokkere av endrer seg over tid. Og vi trenger hverken like eller forstå kunsten for å likevel akseptere at kunsten skal være fri.»
Sikkerhetsmekanismer for å sikre kunstens autonomi og kvalitet
Så hvordan forholder filmskapere og filmbransjen seg til kritikere som forsøker å redusere kunstens betydning for samfunn og demokrati? Og får de støtte og beskyttelse fra institusjonene våre? Dette diskuterte direktør for KORO – Kunst i offentlige rom, Svein Bjørkås, avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt Lars Løge og Fredrik Færden, ansvarlig for innkjøp av dokumentarfilm til NRK.
KORO, NFI og NRK er store og mektige institusjoner med stor påvirkningskraft på hvilke filmer som kommer ut til det norske og internasjonale publikummet. Disse institusjonen vitner om en raus og generøs stat hva gjelder både beløpet som bevilges til filmutvikling og -produksjon årlig og spennvidden i prosjekter som får støtte, ble det sagt. Lars Løge viste til at 66% av dokumentarene som mottar utviklingsstøtte ikke kommer videre til produksjon, og at dette er et bevis på risikovilje fra filminstituttets side til å gi mange en sjanse til å skape og et nødvendig utgangspunkt for å bidra til en norsk dokumentarfilmbransje av svært høy kvalitet. Likevel var han ærlig på at det er krevende å stå i spagat mellom instituttets krav om at filmer som mottar støtte skal være interessante for et stort og bredt publikum, og instituttets ansvar for å gi unike og utfordrende stemmer handlingsrom. Disse stemmene spiller en viktig rolle i å bevege kunsten videre.
– For oss som er riddere på statens hester, gjelder det å være klar over at dette har sine krevende sider. I møte med den politiske utviklingen vi opplever nå, må vi sikre institusjonelle mekanismer som tar vare på kunstens autonomi, uten direkte politisk styring. Og vi må bruke disse mekanismene til å ta sjanser og kaste inn ressurser på det som er usikkert, men sannsynligvis av høy kvalitet. Vi må ha råd og tålmodighet til å utvikle kunstnerskap. Dette tar tid, og det skal være rom for å feile på veien. Vi må passe på at politikerne holder seg på avstand, og uavhengig av hvordan politikerne våre oppfører seg, må vi sørge for at den sunne fornuft har et sted å bo. Dette er institusjonenes ansvar, avsluttet Svein Bjørkås.
