22. juli – samtalen som splitter oss

Tirsdag 26 februar arrangerte HUMAN i samarbeid med Det Europeiske Wergelandsenteret en samtale om de nylig lanserte filmene om terrorangrepet 22. juli. Syv år senere er samtalene rundt 22 juli fremdeles vanskelig å ha, og hvorfor er det slik?

Et tryggere samfunn?

Khamshajiny Gunaratnam, varaordfører i Oslo, innleder arrangementet som første taler med å sette pris på at temaet settes på dagsorden – og på en slik eksplisitt måte som mange synes er vanskelig.

Det er nettopp dette som så sårt har manglet fra samtalene og den offentlige debatten. Khamshajiny Gunaratnam innrømmet at hun selv er blitt krassere i sitt budskap med tiden. Kanskje flere burde vært sintere i tiden etter terrorangrepet?

Norge sørget, og kjærligheten blomstret i havet av roser. Vi skulle bli et varmere samfunn, mer inkluderende og omsorgsfulle. – Man forventer at kjærligheten varer, men det gjorde den ikke. Jeg skulle ønske at hver rose ble til et tiltak mot høyreekstremisme, uttaler Khamshajiny Gunaratnam.

Høyreekstremisme, rasisme, utenforskap og et politisk prosjekt. Temaene som ikke ble snakket om, til tross for at det er kjernen i 22. juli.

– Vi burde snakket om ideene og motivet bak en målrettet handling. Hverdagsrasismen var hjørnesteinen i terrorangrepet, og slikt må vi bli tøffere på å påpeke og stå imot, sier Khamshajiny Gunaratnam.

Dette er spørsmål og temaer som ikke nødvendigvis kommer fram på filmlerretet, og heller ikke i samtaler eller den offentlige debatten. For syv år siden gav man hverandre et løfte – «aldri mer 22. juli», men dersom dette skal ha innhold, så må man spørre seg selv «Hva gjør jeg for å forhindre at dette skjer igjen?» påpeker Khamshajiny Gunaratnam under sitt innlegg.

Som varaordfører har hun gjort det til sin fremste jobb å forhindre at man skaper enda en terrorist, og det uten å få 22. juli kortet stemplet sin vei.

Kanskje er det samtalene som ikke tas og spørsmålene som unngås som splitter «oss» mot «dem.» Som innbyggere av Oslo by og ellers i landet har man alle et ansvar for å forebygge utenforskap og ta vare på det personlige felleskapet. Tillit er forutsetningen for at den også brytes. Ved å satse på fellesarenaene vil man unngå at folk faller utenfor samfunnet og bidra til å bygge tillit, sier Khamshajiny Gunaratnam.

Filmene har satt fokus på brutaliteten i angrepet, men lite om byrden for mange av de overlevende og pårørende i ettertid.

– Flere har mistet tryggheten og opplevde at samfunnet ønsket å gå raskt videre, noe som skjer grunnet at de aller fleste har et sterkt ønske om å oppleve at man bor i et trygt samfunn, påpeker Grete Dyb, forskningsleder, Nasjonalt Kunnskapssenter for Vold og Traumatisk Stress.

Det er dog mange utfordringer som gjør at flere stiller seg spørsmål rundt det faktum at man har et trygt, inkluderende samfunn. Har man virkelig tatt et ordentlig oppgjør med terroren som rammet Norge? På nett florerer ekstreme holdninger og hatefulle ytringer, et problem som trengs å bli tatt enda mer seriøst enn i dag.

– Vi har glemt 22. juli – i den forstand at vi ikke klarer å relatere hvordan vi bygger et samfunn på tilbake til det som skjedde for syv år siden. Filmene er en påminnelse, og bidrar til å tenke på 22. juli på ulike måter, sier Khamshajiny Gunaratnam.

I søken på et tryggere samfunn må man alle bidra til å ivareta fellesarenaene, rettstaten og respekten for hverandre.